05-12-2007

20 uker
I morra er jeg jammen i meg halvveis. Ja, jeg er like forundret nå også. Tenk at jeg har kommet så langt da Sist uke var vi på den ordinære ultralyden. Vi var kjempe spente, både mannen og jeg. Dere kan kanskje tenke, jammen du har jo vært på så mange ultralyder, så dette kan da ikke være noe nytt? Jo, nå dro vi for å se på bebisen vår, ikke for å sjekke blødninger, livmorhalser og fandens oldemor. Og bebisen vår hadde det riktig så bra. Alle mål var riktige i henhold til svangerskapets lengde og den lille hadde til og med tåfisen i munnen sin Vi ville jo vite kjønn og det var mannen som fikk rett, det er nok ei lita jente denne gangen også. Det er ei Hedda Elisabeth Ting ble så mye mer virkelig for oss etter denne ultralyden. Jeg kjenner Hedda sparker hver dag nå og vi gleder oss masse begge to. Jeg dagdrømmer mer om henne nå enn jeg gjorde for en liten stund siden. Jeg tør tro på at dette skal gå bra og jeg tør vise følelser for henne.Om en uke er jeg 21 uker på vei. Det var da jeg kom inn på sykehuset og det var full krise med Thea. Vi tenker mye på det begge to og er så klart redde for at det skal skje igjen. Samtidig som jeg har uroen med meg, så tror jeg liksom ikke det skjer denne gangen heller. Jeg vet ikke om det er forsvarsmekanismen som slår inn, eller om det rett og slett er intuisjonen min som faktisk prøver å berolige meg. Håper på det siste, vi!I morgen skal vi dra på hytta. Gleder meg veldig til det. Snø, nissen for barna og det å være på landet. Hei så lenge!