30-08-2005

Jeg orker ikke mer, jeg makter ikke å holde meg oppreist lenger. Våknet kl 06.30 av krampegråt og en redsel jeg ikke har kjent før. Listet meg inn på badet og knakk fullstendig sammen. Fikk pusteproblemer og tenkte i mitt stille sinn at nå rabler det for meg! Ett nytt angstanfall var på vei. Er mange år siden jeg har hatt det og nå kom det til gangs. Jeg føler meg dårlig, kvalm, fryser, skjelver. Jeg føler meg død, men jeg gråter.Jeg bare vet at det er over nå. Jeg kan føle det og intuisjonen min, den kimser jeg ikke med lenger.Det er så blodig urettferdig dette her. Hvorfor kan ikke vi få dette kjære barnet som vi ønsker oss overalt på jord! Jeg ønsker meg ikke 2 eller 3 barn, jeg ønsker meg ett!! Vær så snill, kjære noen, hjelp oss!!Denne gangen her, så trodde vi på det.Fine, praktfulle hcg verdier, sterke svangerskapstegn, hvisking oss i mellom, i natten, om navn, lure seg raskt gjennom nyfødt avdelingen på H&M. Hvem kan være så ond å la oss tro?Hvor kommer denne råskapen fra? Hvem er det som har valgt ut meg til å takle dette her? Er det meningen at jeg skal takle dette? Hvem er du, som gjør meg så faens vondt? Jeg vil deg til livs!!Dette her vil være slutten på våres prøving. Dette var siste gang. Det er så vondt og smertefullt å tenke på at jeg ikke kan gi min kjære det barnet han ønsker seg.Jeg er rett og slett ikke dugenes til å bære fram ett barn. Bær over med meg, kjære. Dette kommer til å bli en tung periode. Nå skal jeg inn i en ny fase. Det å lære seg og akseptere at jeg aldri vil få noen biologiske barn og det og lære seg at at andre får barn som om det skulle være den naturligste ting For det er vel det det er, naturlig å få barn?Jeg må også lære meg til og ikke støte bort min kjære, da han vil trøste. Jeg er en mester i det! Stakkar han vil så gjerne, jeg blir hard som stein! Jeg vet vi etterhvert kommer nærmere hverandre. Men som jeg sier, bær over med meg kjæreste. Jeg kommer!I går skulle jeg egentlig få vite svaret på den siste hcg prøven. De hadde ikke rota seg til å få den ferdig. Enda de visste på sykehuset, bakgrunnen min og hvor ille det til tider har vært.Det var bare å bite tenna sammen, ta på seg ventefrakken til kl 14 i dag.Nå har gubben stått opp og går stille rundt meg. Han skjønner og jeg ser spor av sorg i ansiktet hans.Jeg kommer sannsynligvis til å ta en pause fra sg. Kommer vel innom og hilser på i dagboka mi.Oppdaterer i dag, etter svar og etter ul på torsdag.Mange kommer sikkert til å spørre seg selv når de leser dette; Jammen hun har jo ikke mistet? JAG BARA VET!